I kjølvannet av at EU lanserte sin grønne giv har en rekke lovendringer blitt introdusert for å redusere klimagassutslipp, tilrettelegge for grønn vekst og et mer bærekraftig samfunn. Finanssektoren har også fått sitt gjennom Handlingsplan for bærekraftig finans. De siste årene har EU først introdusert taksonomien, og nå et nytt sett med rapporteringskrav for selskaper på bærekraft gjennom direktivet om bærekraftsrapportering (CSRD).

Hensikten med de nye reglene er å endre pengeflyten i samfunnet. Mindre penger skal gå til selskaper og aktiviteter som ikke er bra for mennesker eller naturen, og mer penger skal gå til selskaper og aktiviteter som bidrar positivt. Et av kravene som skal bidra til dette er at informasjon om bærekraft skal likestilles med informasjon om selskapers resultatregnskap og balanse i selskapers årsrapport.

Det er flere ting som fascinerer meg med dette. Én ting er det åpenbare at de nye reglene tilrettelegger for at banker og forsikringsselskaper kan tilby bedre betingelser til selskaper med aktiviteter som klassifiseres som bærekraftige. Det i seg selv er en game changer. Men det som fascinerer meg enda mer er at rapporteringsregimet endrer historien vi forteller oss selv om hva vi verdsetter og setter pris på i samfunnet. Sånn helt konkret.